Denne ukens gjesteblogger er Leni K. M. Wågsås, lærer og tidligere Briskebyelev. 

Jeg heter Leni K.M. Wågsås. Jeg er hørselshemmet.  I den rekkefølgen. Og, jeg er kontaktlærer for 24 hørende elever på en barneskole. Hvordan har jeg så kommet hit? Det er det jeg nå skal fortelle litt om:

Jeg er født hørselshemmet. (jeg foretrekker dette begrepet, å være ”tunghørt” har jeg aldri synes har vært et godt begrep, ” å høre tungt” – hva er nå det?) Moren min hadde røde hunder under svangerskapet. Mitt hørselstap ble oppdaget tidlig, allerede da jeg var 1 ½ år gammel. Grunnen til det er nok fordi hørselstapet er så stort; mitt audiogram viser nemlig et gjennomsnitt på 80 dB.

Jeg begynte i Voldsløkka barnehage i Oslo (vi bodde i Asker) der vi hadde taletrening fra første stund. Deretter begynte jeg i hørselsklasse på Fjell skole (vi flyttet til Drammen) sammen med 3 andre hørselshemmete jenter som alle ble drosjet til samme skole fra hele Nedre Buskerud. Siden ble det ungdomsskole der jeg gikk integrert på full tid, mens de tre andre jentene vekslet mellom å gå i ”den hørende klassen” (som vi kalte det) og å ha undervisning i egen gruppe med audiopedagog.

Min skolegang har vekslet mellom det å gå i hørselsklasse og det å være integrert. Spørsmålet ble nå: ”Hva skal jeg velge av videreutdanning?” Svaret ble Briskeby skole, som den gang lå i Oslo. Hvorfor ble det slik? Vel, i ettertid ser jeg at det nok var flere ting som spilte inn, men der og da var hovedgrunnen at to av de tre andre jentene jeg hadde delt hele min skolegang med, også valgte Briskeby.

Jeg havnet i en klasse med 5 andre jenter, vi gikk 4-årig allmennfaglig linje, som et prøveprosjekt. (Mot normalt 3 år) Vi var alle ressurssterke, så for oss var nok ikke dette nødvendig, men på den andre siden rakk vi å ta ekstra fag og dermed gikk vi alle ut med særdeles sterke vitnemål!

Tida på Briskeby var helt herlig; det var skjønt å ”være blant sine egne”; der man aldri behøvde unnskylde seg for at man ikke hørte eller for at andre måtte gjenta det som ble sagt. Mine venner fra Briskeby har jeg fortsatt, og vi besøker hverandre stadig og holder god kontakt via Facebook. Ei av disse jentene vil jeg fortsatt den dag i dag kalle min bestevenninne og vi besøker hverandre flere ganger i året selv om det er over 600 km mellom oss…!

Tida på Briskeby har betydd ALT for meg. Jeg fikk selvtillit, jeg lærte at jeg var verdt noe og ikke minst, jeg knyttet vennskap for livet. Selv om det er ”populært” å mislike og elske lærere, (jeg har jo selv blitt en slik nå…) så skylder jeg dem en STOR takk for at jeg har kommet dit jeg har i dag. Uten dem ville nok livet vært annerledes.

Etter endt russetid på Briskeby (vi var 13 rødruss og blåruss som delte en avdanket og falleferdig buss som var malt halvt rød og halvt blå, og som visstnok går som rutebuss i Namibia den dag i dag! Ikke skjønner jeg det; navnet ble ”Problemet” og P’en datt av allerede på jomfruturen… Sier vel det meste om resten av russetida i russebuss, tenker jeg…) dro jeg et år til Australia før jeg tok fatt på videre utdanning. Jeg valgte å søke lærerutdanning ved Høyskolen i Vestfold (Tønsberg) og kom inn uten noe om og men. Jeg brukte et bærbart FM-system av merket Sennheiser, noe som fungerte utmerket for meg. Det som derimot IKKE fungerte for meg, var det sosiale… Miljøet i Tønsberg var ikke inkluderende eller aksepterende, noe som jeg i ettertid synes er synd, dette er jo mennesker som skulle bli lærere! Jeg valgte derfor å slutte etter 3 måneder. Da var min bestevenninne god å falle tilbake på; jeg dro alle de 600 kilometerne til henne og bodde der i 2 uker mens jeg tenkte ”Hva nå?” Jeg fikk ordnet meg en assistentjobb på en barneskole gjennom NAV og gjennom denne jobben fant jeg ut at jeg fremdeles ønsket å utdanne meg til lærer. Som sagt, så gjort: Jeg søkte meg inn på lærerutdanninger ulike steder i Norge; med Høgskulen i Volda som førstevalg siden min bestevenninne bodde i nærheten. Jeg kom inn og gikk alle 4 årene her.

I Volda var studentmiljøet ganske så annerledes enn i Tønsberg. Jeg fikk straks mange venner og vi var en jentegjeng på 10 stykker som hang sammen i tykt og tynt. Her var det aldri snakk om ekskludering! Jeg følte meg så absolutt godtatt og verdsatt.

Når det gjaldt selve studiene; hadde jeg litt hjelp og mange knep!

Jeg brukte bærbart Sennheiser-utstyr som jeg selv hadde ordnet gjennom hjelpemiddelsentralen hjemme i Drammen. Utstyret bestod av en mottaker med slynge som jeg hadde rundt halsen og en mikrofon jeg hang på foreleseren. Det var maaaaange forelesere gjennom disse 4 årene! Jeg hadde verken tid, ork eller energi til å sette dem alle inn i hørselsproblematikken i de hektiske minuttene før en forelesning, så det jeg gjorde var å dele ut et fancy ark jeg hadde laget med 5 enkle tips som ville lette forelesningen min. Jeg husker ikke ordrett tipsene her og nå, men et par av dem var:

1. Ikke gå rundt i rommet – jeg må se munnen din.
2. Ikke tvinn ledningen rundt fingrene – det skurrer i høreapparatene mine.

Alle punktene ble etterfulgt av en forklaring slik at det var lettere for foreleseren å forstå hvorfor han/hun måtte gjøre eller ikke gjøre de ulike tingene som sto opplistet. Denne ”flyeren” ble MEGET godt mottatt, faktisk så godt at jeg ble gjesteforeleser for alle avgangsklassene i emnet hørselshemning i pedagogikktimene!

Utover dette, hadde jeg ingen ekstra hjelp under studiene. Jeg utdannet meg som allmennlærer på normal tid, dvs. 4 år, med fordypning i spesialpedagogikk og engelsk. Etter endt utdanning i 2000 har jeg jobbet som kontaktlærer for hørende elever.

Ja, det kan by på problemer å jobbe som hørselshemmet lærer for hørende elever; men samtidig velger jeg å tro at mine elever lærer mer om livet enn andre elever gjør. Jeg opplever at mine elever har en større respekt og forståelse for medmennesker med ulike vansker og mobbing eksisterer ikke blant mine elever. Jeg er åpen om min hørselshemning, og det tror jeg er alfa og omega i min lærergjerning. Elevene får se et høreapparat, de får prøve det og de får vite hvordan de må oppføre seg i nærheten av meg. Jeg har streng struktur i klassen min; alle som har noe å si må rekke opp hånda, og de må vente til det blir deres tur. Ingen får snakke i munnen på hverandre. Ved overtakelse av en ny klasse, har jeg delt ut velkomstbrev til alle foresatte der jeg, i tillegg til vanlige opplysninger som timeplan osv., også informerer om mitt hørselstap. Og under høstens første foreldremøte forteller jeg ytterligere hvordan det er å være hørselshemmet. Jeg har til dags dato ikke opplevd negative bemerkninger fra verken elever eller foresatte ang. min hørselshemning. Det jeg derimot har hørt, er kommentarer som: ”Du lærer ungene våre så mye mer”, ”Du ser ungene våre på en annen måte enn andre gjør” og ”Takk for at nettopp du er lærer for mitt barn!”.  Det varmer så utrolig godt…

Med disse hyggelige siste ordene vil jeg avslutte slik jeg begynte;

Jeg er Leni, og jeg er hørselshemmet. Akkurat i den rekkefølgen.