Vi fortsetter med gjesteblogger-serien vår her på Briskebybloggen. I dag er det sykepleieren og tidligere Briskeby-elev Hanne Ridola Langbakk som forteller om sin prosess.

Jeg var elev ved Briskeby skole fra 1997 til 2001, og fikk således med meg Oslo-tiden på Briskeby. Jeg vokste opp som sterkt hørselshemmet i en liten bygd i Nord-Norge, og selv om samfunnet der i stor grad tilpasset skolesituasjonen til meg, var det en befrielse å starte på Briskeby i 1997. Skoletiden var fantastisk, fire herlige år med opplevelsen av å kommunikasjonsmessig holde samme nivå som resten av omgivelsene. Tanken bak å bli Briskebyelev var å gi meg verktøyene jeg trengte for å kunne få en utdannelse på lik linje med andre, med de tilpasninger jeg trengte for å fungere.

Det hører med til historien at jeg ble fullstendig døv på begge ørene i 1998. Takket være det massive fagiljøet jeg hadde rundt meg da dette skjedde, ble jeg raskt henvist spesialist, og fikk mitt første Cochlea-implantat åtte måneder senere. Støtten på Briskeby var uvurderlig i perioden etterpå, med tinnitus, og andre sorger og gleder.Det tar tid å tilpasse seg et cochlea-implantat, og jeg valgte derfor å dele siste skoleåret i to mindre belastende skoleår.

Etter endt videregående utdannelse arbeidet jeg ett år som pleieassistent ved et sykehjem før jeg bestemte meg for å ta sykepleierutdanning. Denne fullførte jeg på normert tid, med noe tilrettelegging. Jeg har vært munnavleser siden jeg var to år eller mindre, og benyttet dette som verktøy på forelesningene. Etter avtale med skolen sto det alltid en kontorstol med hjul og muligheten til å svinge rundt helt fremst i forelesningssalen. Tiden på Briskeby lærte meg også at åpenhet ovenfor omgivelsene er viktig dersom man ønsker å fungere optimalt, og en av de første dagene i sykepleierkullet på 150 studenter passet jeg på å presentere meg i plenum med mitt hørselstap. Jeg fikk aldri annet enn positive kommentarer til dette.

I 2005 begynte jeg som sykepleier ved kirurgisk avdeling på Drammen Sykehus. En travel jobb der utfordringene sto i kø. Det morsomme med cochlea-implantat er at det stadig er forbedringer å spore, så jeg opplevde å høre bedre år for år. Kollegaene mine har likevel måttet ta hensyn til meg i rapporteringssituasjoner og hjulpet meg med telefonsamtaler når vaktrommet har vært for bråkete. Teleslyngen jeg skulle ha ble raskt ødelagt der den lå på vaktrommet, når utålmodige kirurger koblet den raskt fra telefonen for å få tilgang fortest mulig. Etter hvert fikk jeg en bærbar telefon som jeg har hatt med meg mange turer ut på lageret eller andre rom for å høre samtaler bedre. Hverdagens små og store utfordringer har imidlertid alltid latt seg løse. I 2008 fikk jeg cochlea-implantat på mitt andre øre, og utviklingen etterpå har vært eksplosiv. Jeg har nå en helt annen type hørsel, og bruker kun munnavlesning som støttefunksjon. For tiden er jeg under videreutdanning til operasjonssykepleier. Det har ikke vært helt fritt for utfordringer det heller, selv om jeg har mye bedre hørsel nå. Jeg har ikke muligheten til å munnavlese, og arbeider i støyfylte omgivelser. Noen av utfordringene løser jeg ved hjelp av tekniske tilpasninger med apparatene, og andre trenger jeg fortsatt hjelp til å løse ved at mine fremtidige kollegaer bruker sunn fornuft i kommunikasjonen.

Det viktigste jeg lærte på Briskeby var at jeg har rett til de tilpasninger som kreves gjort for at jeg skal kunne bidra og være til nytte i samfunnet på lik linje med alle andre.

Min oppfordring til dagens elever er å sikre seg så god videregående utdannelse som mulig, og utnytte samfunnsgodene for å kunne sikre seg såvel høyere utdannelse som et fullverdig yrkesliv. Opplevelsen av å være en kompetent yrkesutøver eller samfunnsyter er uvurderlig.