I dag har vi en gjesteblogger. Statsviteren, CI-bloggeren og tidligere Briskebyelev Marte Oppedal Vale forteller om sine erfaringer rundt utdanning, yrkesvalg og tilrettelegging.

Det er ikke lett å oppsummere min valg i forhold til utdanning yrke opp gjennom årene. Det å skulle gi noen råd til elever på Briskeby idag er ikke lett, men jeg gjør et forsøk. Det er klart at hørselen har ligget som et spørmål i bakhodet, men jeg har gjort mitt ytterste for ikke å la det være avgjørende for mine valg. For meg har alltid det jeg har hatt lyst til å gjøre, og det jeg har vært motivert til å gjøre til syvende og sist vært avgjørende når jeg har stått ved et veiskille.

Jeg var ferdig på Briskeby skole våren 1997. Jeg har skrevet litt om min hørselshistorie på bloggen min som bakgrunn for å forklare min vei fra å være tunghørt til å få CI. Spesielt interesserte kan lese mer her. I løpet av mine år på Briskeby hadde jeg mange avveininger frem og tilbake om hva jeg skulle gjøre. Samfunnsfagene var fag jeg likte svært godt, til å være elev på VGS , så jeg tenkte mye på om det kunne være en fremtid.

Men jeg valgte først å gå et år på folkehøyskole. For meg var det viktig å teste ut igjen om jeg kunne fungere i et normalthørende miljø og et slikt skoleår fremstod for meg som en god idè! Det ble et flott år. Jeg erfarte at folk ville være sammen med meg fordi jeg var meg og fordi jeg hadde de interessene jeg hadde. Hørselen var en utfordring i det praktiske liv, men det var ikke et tema når jeg skulle finne min plass i det sosiale fellesskapet på skolen! Jeg måtte by på meg selv og ta initiativ til kontakt og ble møtt med nysgjerrighet og respekt! Å lære at jeg kunne fungere sosialt har hatt stor betydning for studietiden spesielt, men også for det å delta i arbeidslivet.

Etter folkehøyskolen valgte jeg studier på NTNU i Trondheim. Fagekombinasjonen jeg først valgte var statsvitenskap og språk- og kommunikasjonsstudier. Senere tok jeg hovedfag i statsvitenskap. Det var noen svært tøffe år når det kom til tilrettelegging. Den gang var det svært lite støtteapparat for studenter med funksjonsnedsettelser og hvert semester var en kamp i forhold til å få tilrettelegging. Men det at jeg likte faget så godt, og at jeg hadde et liv ved siden av studiene gjorde at jeg holdt ut. Ved å hvile godt ut i feriene og hente frem viljestyrken når jeg møtte motstand klarte jeg å studere på normert tid og var ferdig høsten 2004.

Blant tilretteleggingstiltakene jeg har basert meg på så har det primært vært bruk av tolk og teleslynge. Metoden har vært at jeg har sittet og hørt på foreleser eller medstudent gjennom teleslyngen. Når jeg har glippet eller falt ut så har jeg sett på tolken. Tolken har da fått beskjed om å fokusere på å formidle det som blir sagt med tydelig munn (slik at jeg kan munnavlese) og med tegn som støtte (TSS). Jeg tror ikke denne metoden er veldig vanlig, men jeg har vært egoistisk nok til å finne ut hva som passer meg best! Tolken har da mer eller mindre fungert som en kommunikasjonsassistent og har bidratt til at jeg har stresset mindre. Følelsen av å ha kontroll og at tolken vil hjelpe deg dersom noe skjer har vært avgjørende for at jeg skulle føle meg trygg, både i studier og senere i arbeidslivet!

Jeg fikk min første jobb høsten 2004. Da jobbet jeg i HLF som politisk konsulent i et vikariat. Det var superspennende og litt av en overgang. Senere fikk jeg jeg jobb som prosjektleder for et større prosjekt og som ungdomskonsulent i Norges Diabetesforbund. Det var spennende og jeg erfarte at selv med ganske dårlig hørsel så kunne jeg klare å jobbe. Disse to første årene brukte jeg ikke tolk, bare teleslynge og opplæring av kollegaer til å snakke tydelig. Men hørselen min gikk stadig nedover og da jeg begynte i min tredje jobb i Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) begynte jeg gradvis å bruke mer tolk på jobb! De tre årene jeg var i AID og etterhvert i Barne- og likestillingsdepartementet var en utrolig fin periode. Jeg fikk være med på et spennende prosjekt og fikk virkelig bekreftet for meg selv at det var verdt det å velge en utdanning og et yrke som jeg var motivert for!

I fjor begynte jeg i en ny jobb. Da fikk jeg jobb som rådgiver i Likestillings- og diskrimineringsombudet. Her jobber jeg i samfunnsavdelingen og mine arbeidsoppgaver er ganske varierte. Jeg jobber med alt fra deltakelse i arbeidslivet, til deltakelse i makt/demokrati, til å bekjempe utelivsdiskriminering. Noen dager er rolige og jeg koser meg som kontorrotte og fordyper meg i større oppgaver, mens andre dager er det mye fart og spenning med møter og seminarer. Jeg liker denne variasjonen i arbeidshverdagen. Ved å ha en jobb med ansvar så får jeg også større mulighet til å styre min egen hverdag. Dette er noe jeg tror det er lurt å være bevisst på i valg av utdanning og yrke!

Skal jeg anbefale noe så må det være:

• Finn noe du virkelig har lyst til å gjøre. Du må ville jobbe og like jobben din for å tåle opp og nedturer. Det er ditt ansvar å stå for hvem du er og hva du vil!
• Sett deg inn i hvordan du hører. Lær deg flest mulig strategier og tren deg opp til å bruke flest mulig typer hjelpemidler. Det er variasjonen du trenger når plan A ryker. Du vil alltid kunne komme opp i situasjoner i under studiet og i jobben din hvor du er nødt til å hive deg rundt og finne på noe annet. Hvis du da har erfaring og har plan B, C og D som du kan trekke opp av ermet. Ja, da skal det mye til for at du ikke skal kunne fungere i arbeidslivet.
• Bli en ekspert på å takle NAV og støtteapparatet forøvrig. Dette er en ekstrajobb du kommer til å ha hele tiden (som du ikke får lønn for – surt, men sant!) Jo bedre du er til å takle systemet, dess mindre energi tar det!
• Det er viktig å være tålmodig. Du skal ikke bare lære et fag og et yrke. Du skal også lære å fungere i et fag og et yrke med nedsatt hørsel. Da må man prøve og feile. Det er sånn man lærer hva som fungerer best!
• Du kommer til å bli sliten, men jeg tror ikke du kommer til å angre.

Jeg har aldri angret på at jeg valgte å satse!