Det er ca. et halvt år siden Sindre høflig informerte meg om at jeg skulle skrive et innlegg til Briskebybloggen om mine erfaringer som hørselshemmet, råd til nye Briskebyelever osv, or else…(Red.anm. “Bloggredaktøren gir seg ikke” – nytt briskebyord) Men hva skulle jeg skrive? Nuvel. Jeg er psykolog, for pokker. Det må da være noe fornuftig jeg kan si

Jeg fikk hjernehinnebetennelse som liten, og som følge av betennelsen eller medisinene (en del antibiotika er hørselstoksiske – Red.anm. de kan skade hørselen) er sterkt tunghørt, med 60-80dB tap på høyre og et stokk døvt venstre øre. Jeg gikk integrert på vanlig skole på Nesodden til og med 2.gym videregående, og flyttet deretter til Briskeby. Delvis pga. dårlig tilrettelegging, og delvis fordi jeg var utrolig lei av Nesodden, skolen og de evinnelige intrigene. Ikke det at jeg slapp unna intriger på Briskeby, for all del. Pga min fantastiske timing gikk jeg glipp av skolens siste år på Briskeby i Oslo, og måtte istedet flytte til østre Drammen, og sykle til en skole på et jorde i Lier, med kålavling og bomstasjon som nærmeste naboer.

Men jeg har ikke angret.

Min filosofi, ihvertfall til jeg ble for lei av Nesodden VGS, var at det var best å klare seg som integrert hvis det lot seg gjøre. Jeg tenkte på segregering på en spesialskole som en form for tap – å ha mislykkes i vanlig skole. Idag tenker jeg at integreringstanken er dratt for langt – målsetningen må være integrerte borgere, integrering i arbeid og samfunnsliv, ikke integrering i skolen, på død og liv. Jeg er redd for at integrering av hørselshemmede (og antakelig andre grupper) i vanlig skole ofte kan skade evnen til senere integrering i arbeidsliv, og at segregering i skolen kanskje kan gi funksjonshemmede bedre verktøy for å integreres i storsamfunnet senere. Men nok om det, og over på noe helt annet.

Det er ikke greit å være tunghørt. Det er upraktisk på utallige plan, og det gjør livet vanskeligere både sosialt, skolemessig og i jobbsammenheng. Det er ikke noe pluss å høre dårlig hverken som jobbsøker eller på sjekkemarkedet. Hørselshemmede er den gruppen elever som blir mest mobbet på skolen, vi har dårlige utsikter på arbeidsmarkedet, og andelen som får psykiske problemer er høy. Kort sagt: det er blodig urettferdig.

Men det betyr ikke at livet må gå slik. Livet er ikke enkelt, og det er ikke rettferdig, men det betyr ikke at det må gå dårlig. Det betyr imidlertid dessverre at tunghørte må jobbe hardere.

Briskeby er et slags fristed. Det er et sted der alle hører dårlig, og ingen blir overrasket hvis man sier ”hæ” for mange ganger etter hverandre. Det gir rom for personlig vekst som likner på det normalthørende har i vanlig videregående skole, og det gir rom for å øve seg på sosialt spill og i sosiale ferdigheter. Men skolen kan og bør være mer enn det – det bør være et miljø der man lærer seg å presentere seg med noe selvsikkerhet som et menneske med et handicap:

“Hei, jeg heter [fyll inn navn]. Jeg er ny her. Før vi fortsetter må jeg fortelle dere at jeg hører skrekkelig dårlig. Det betyr at dere kommer til å oppleve at dere sier noe, og jeg ser på dere med et spørrende blikk eller sier “hæ”. Dette kan bety tre ting: enten har jeg ikke hørt det du sa, eller du sa noe idiotisk. Eller begge deler. Dersom du sa noe dumt, har du nå muligheten til å finne på noe smartere. Ellers ville jeg sette pris på at du gjentok det du sa første gang.”

Det er altfor mange som går ut av Briskeby som er redd for å bruke FM-anlegg eller andre hjelpemidler offentlig, fordi det gjør at hørselstapet blir synlig. Men det er bedre å fungere brukbart med hjelpemidler, enn å fungere dårlig uten. Det er bedre å bli sett på som en som hører dårlig enn å bli sett på som en som er dum. Det er bedre å bli sett som en som veit å håndtere sitt eget handicap, enn å bli et problem for andre. Hvis man gjør det lett for andre å vite hvordan de kan hjelpe, føler de fleste seg hjelpsomme. Det er ikke perfekt, det er ikke rettferdig, men det er bedre enn alternativet.

Heldigvis blir mange deler av livet enklere etterhvert. Når man har hatt sin første jobb, og gjort den bra, er det lettere å få jobb nr. 2, og hørselstapet blir sjelden et stort hinder. Hørselstap slutter ikke å være et problem på sjekkemarkedet, men det blir mindre viktig med alderen. De fleste bryr seg bare om slikt til de har blitt kjent, hvilket gjør barer og fester til dårlige sjekkeplasser for tunghørte, men det er ikke ideelle steder å finne seg livspartnere uansett

Av praktiske anbefalinger har jeg følgende:

1.       Utdann deg til noe du er god til. Du stiller lenger bak i køen enn andre, men hvis du er flink, spiller det liten rolle.

2.       Utdann deg til noe du liker. Husk at du skal gjøre hva-det-nå-enn-er mye og lenge.

3.       Bli en spesialist eller en ekspert. Ta lenger utdanning enn du egentlig trenger – det gir lettere innpass på arbeidsmarkedet

4.       Lær deg godt engelsk. Du slipper ikke unna. Skaff filmer med engelske undertekster. Les bøker du har lest på norsk på nytt, på engelsk. Les mye. Dersom du skal ta lenger utdannelse, kommer antakelig mye av pensum til å være på engelsk. Resten av samfunnet stiller større og større krav til engelskkunnskaper.

5.       Ikke gi opp.

6.       Ikke gi opp.

7.       Prøv én gang til. Det er altfor lett å gi seg, og de fleste ting går ikke på første forsøk.

8.       Vær aktiv. Skaff en hobby. Bli med i en organisasjon. Gjør noe du synes er morsomt eller viktig, og prøv å engasjere deg mest mulig. Ikke bare er det viktig for deg, men det ser bra ut på CV’en, og gir deg en møteplass for folk med liknende interesser.

9.       Ikke ta livet for alvorlig. Ha det gøy! Ingenting er så usexy som selvhøytidelige mennesker. Du har et handicap, fleip med det. Du har et liv, gjør det morsomt. De som er rundt deg vil også gjerne ha det gøy, og du kan hjelpe dem. Det meste blir mer gøy hvis man prøver

Det er selvsagt ingen garanti for at alt går bra, men hvis du jobber hardt med ting du synes gir deg noe, har du gode sjanser for å komme deg et sted.

For de som av en eller annen grunn ennå ikke har falt av: her følger resten av historien om meg og mitt skoleliv:

Briskeby var bra for meg. Jeg endret syn på det å høre dårlig, fikk en masse rare erfaringer og flere gode venner. Jeg involverte meg i HLFU, og ble elevrådsleder. Etter Briskeby tok jeg et år tegnspråk på folkehøyskolen i Ål i Hallingdal. Jeg er ikke sikker på om jeg tør å anbefale Ål, men tegnspråk er spennende, og kan være nyttig. Deretter bar det til Oslo og universitetet. Jeg tok ex.phil, ex.fac og første del av grunnfaget i Psykologi, det siste med tegnspråktolk – noe som faktisk viste seg å være veldig nyttig i forelesninger med 800 studenter i salen. Jeg kom meg inn på profesjonsstudiet i psykologi, og oppdaget at jeg ikke trengte tolk i en klasse på ca 40.

Etter to år var jeg møkkalei av studier, og blandet meg mer og mer inn i studentpolitikken ved universitetet. Jeg ble valgt inn i universitetsstyret som studentrepresentant, og fikk en pause fra studiene. Det var et ubegripelig slitsomt år, hvor jeg var leder for HLFU og jobbet heltid som studentpolitiker. Etter det ”fri”-året ble jeg mer interessert i organisasjonspsykologi, og valgte å fordype meg i det faget, mens jeg skrev en hovedoppgave om språk, ideologi og statistiske analyser av sammenhengen mellom de to konseptene.

Til slutt ble jeg psykolog. Men jeg hadde fått smaken på forskning, så jeg søkte meg til en doktorgradsstilling på forskningssenteret ved Akershus Universitetssykehus. Og her er jeg nå. Har livet vært enkelt? Nei. I perioder har det vært ganske hardt. Er jeg lykkelig? Hmmm.. ganske. Jeg har en spennende jobb, en leilighet innenfor Ring 3 (om enn bare såvidt), en liten men god gruppe venner en kjæreste jeg setter enorm pris på. Jeg vet ennå ikke hva jeg skal bli når  jeg blir stor, men jeg har ihvertfall hatt det moro på veien.

Briskeby Skole og Kompetansessenter skal arrangere en konferanse om CI i Oktober. Dette er en konferanse med fokus på utveksling av erfaring mellom brukere, fagpersoner og pårørende – ”CI det som det er”. Har du CI, er du i familie med noen som har CI eller jobber du med CI-opererte så er denne konferansen et must å være med på! Med spennende forelesere, både brukere og fagpersoner, er det noe å lære og oppleve for alle og enhver.

Mer informasjon og påmelding finner du på våre nettsider.

‘Nuff said! God ferie folkens! Sees igjen i August.

Gamle trofast - "Rødbygget"

Det går mot slutten for en kjent, men kanskje ikke så veldig kjær del av Briskebys bygningsmasse. “Rødbygget”, eller den gamle internatbygningen fra den tiden det lå en husmorskole her skal til pers. Rødbygget er gammelt og slitt og har sett utallige generasjoner beboere komme og gå, ja på husmorskolens tid var det faktisk lærerne som bodde der! I “vår” tid har det imidlertid vært reservert elevene ved Briskeby. Briskebys eier, Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) har vedtatt at som første del av utbyggingen av Briskeby, skal et nytt og topp moderne bygg med 24 hybler på plass.

Oppføringen av det nye bygget starter til høsten og etter planen skal det stå klart om et års tid. Bygget blir på to etasjer og skal være topp moderne på alle måter. Det vil bli plassert “bak” Briskeby, og ikke på området hvor dagens hybelbygg ligger. Det innebærer at Rødbygget vil være i drift til nytt bygg er på plass.

Arkitektskisse av det nye hybelbygget.

1. Rødbyggets beliggenhet. 2. Det nye bygget.

Jeg tror jeg snakker for både elever og ansatte, om jeg sier at vi gleder oss til å få det nye bygget på plass, og er veldig glade for at HLF i første fase av utbyggingen, har valgt å satse på det mest prekære behovet – bedre behoforhold for elevene. Tusen takk!

Eksamenstida varsler også ubønnhørlig at mange elever går videre i livet og det er derfor en gledens tid, men samtidig er mange av lærerne vemodige over å “miste” de glupe hodene de har utsatt for alskens nyttig og (etter noens mening) unyttig kunnskap i tre år. Det er spesielt, for selvfølgelig bryr man seg om mennesker man har tilbrakt så mye tid sammen med i flere år. Ekstra merkbart er det på Briskeby hvor forholdene er relativt små i motsetning til de vanligvis store og muligens mer upersonlige videregående skoler.

Det er imidlertid ingen tvil om at elevene som går ut er lykkelige over å være ferdige med denne fasen av livet. Etter videregående, det er da livet virkelig begynner! Man har fått basiskunnskapen på plass og nå skal man spesialisere seg, leve studentliv og om noen få korte år venter yrkes- og voksenlivet. Mange sier at studenttida er den beste tida i livet, det er nok delte meninger om det, men at å studere er en positiv opplevelse for mange er sikkert.

Bloggredaktøren vil gjerne ønske alle elever lykke til med eksamener og heldagsprøver og ønske alle en god sommer. Vi tar ikke helt sommerferie her på bloggen enda, men det kommer til å være relativt rolig frem til August, spesielt i Juli. Til høsten begynner et nytt kull elever og en ny sesong for bloggen, noe vi gleder oss til, men først skal vi ha litt ferie. Vi har forøvrig spennende planer for bloggen til høsten, so stay tuned!

Barn om Gud og sånn
Det er presten som bestemmer når man skal graves ned. Han sender noen på gamlehjem, og så graver han ned dem som blir til overs.

- Man kan kalle Gud for hva man vil. Man kan kalle han Kristus, Festus eller Herre-Jesus.

- Kona til gud heter Gudmor. Hun er moren til alle barnebarna hans; Moses, Jesus og Julenissen.

- Gud heter egentlig Den allmennpraktiserende hersker på himmelen og på jorden. Han bestemmer alt, hele tiden. I gamle dager het Gud “mannen med ljåen”.

- Gud er forholdsvis grei, men han liker ikke at tyver kommer til himmelen uten grunn.

- Nå er det blitt ozonhull i himmelen. Det gjør at gulvet til Gud ikke er helt tett lenger. Det kan bli et problem.

- Det er mange i himmelen: Alle som er døde er der, pluss Gud og Jesus og den dårlige Ånde.

- Det er noen som har en hellig lama. Det er egentlig en liten kamel. Det heter Dalai-lama. Jeg tror det er en engel.

- Hvis Gud hadde holdt det han sa om å la alle barn komme til seg, så hadde vi ikke trengt barnehager.

- Bibelen består for eksempel av De fem museboker og Marius’evangelium. De skriver om mye pent der, og det handler om mange artige typer. For eksempel handler det om Pottimor, Pottifar og Pontius Forlat oss.

- Du skal høre på moren din samme hva hun sier og hvilket tonefall hun bruker.

- Når noen dør, blir de lagt ned i jorda, og så sier presten: “Av jord er du kommet og der skal du bli”. Så tømmer han enda en bøtte jord i hodet på deg.

Elin, 4 år:
Jeg vil ikke begraves når jeg blir gammel, for jeg klarer ikke å ligge så lenge under jorden uten å puste. Og så er det så ekkelt å få så masse jord i nesa. Da er det nesten bedre å bo på gamlehjem.

Magne, 7 år:
Hvis du dør, så skaper Gud deg om til jord. Da skjønner du ikke bæret.

Mikkel, 7 år:
I Afrika tror de på Nilsen Mandela.

Hanne, 8 år:
Gud trenger ikke tro på noen han. Han trenger bare tro på seg selv.

Fredrik, 9 år:
En misjonær er en mann med hatt og koffert som leser Bibelen på dørsprekken til folk.

Ingrid Marie, 7 år:
Man kan bli frelst eller helfrelst, det kommer an på hva man gidder.

Hanne, 8 år:
Når man giftet seg i gamle dage, var det fordi staten sa det og presten mente det var best. I dag kan man slenge seg sammen med den ene samboeren etter den andre uten at staten så mye som letter på lokket.

Turid, 7 år:
Når man gifter seg, gir man hverandre at taushetsløfte. Hvis man ikke holder det, blir man skilt, og da må man dele på lamper og knivene, og som regel blir man ikke enige om hvem som skal ha barna. De som ikke blir enige om det, må gå til børsmegler. Han bestemmer at den ene skal ha barna, så får den andre et spisebord ekstra.

Jeg heter Leni K.M. Wågsås. Jeg er hørselshemmet.  I den rekkefølgen. Og, jeg er kontaktlærer for 24 hørende elever på en barneskole. Hvordan har jeg så kommet hit? Det er det jeg nå skal fortelle litt om:

Jeg er født hørselshemmet. (jeg foretrekker dette begrepet, å være ”tunghørt” har jeg aldri synes har vært et godt begrep, ” å høre tungt” – hva er nå det?) Moren min hadde røde hunder under svangerskapet. Mitt hørselstap ble oppdaget tidlig, allerede da jeg var 1 ½ år gammel. Grunnen til det er nok fordi hørselstapet er så stort; mitt audiogram viser nemlig et gjennomsnitt på 80 dB.

Jeg begynte i Voldsløkka barnehage i Oslo (vi bodde i Asker) der vi hadde taletrening fra første stund. Deretter begynte jeg i hørselsklasse på Fjell skole (vi flyttet til Drammen) sammen med 3 andre hørselshemmete jenter som alle ble drosjet til samme skole fra hele Nedre Buskerud. Siden ble det ungdomsskole der jeg gikk integrert på full tid, mens de tre andre jentene vekslet mellom å gå i ”den hørende klassen” (som vi kalte det) og å ha undervisning i egen gruppe med audiopedagog.

Min skolegang har vekslet mellom det å gå i hørselsklasse og det å være integrert. Spørsmålet ble nå: ”Hva skal jeg velge av videreutdanning?” Svaret ble Briskeby skole, som den gang lå i Oslo. Hvorfor ble det slik? Vel, i ettertid ser jeg at det nok var flere ting som spilte inn, men der og da var hovedgrunnen at to av de tre andre jentene jeg hadde delt hele min skolegang med, også valgte Briskeby.

Jeg havnet i en klasse med 5 andre jenter, vi gikk 4-årig allmennfaglig linje, som et prøveprosjekt. (Mot normalt 3 år) Vi var alle ressurssterke, så for oss var nok ikke dette nødvendig, men på den andre siden rakk vi å ta ekstra fag og dermed gikk vi alle ut med særdeles sterke vitnemål!

Tida på Briskeby var helt herlig; det var skjønt å ”være blant sine egne”; der man aldri behøvde unnskylde seg for at man ikke hørte eller for at andre måtte gjenta det som ble sagt. Mine venner fra Briskeby har jeg fortsatt, og vi besøker hverandre stadig og holder god kontakt via Facebook. Ei av disse jentene vil jeg fortsatt den dag i dag kalle min bestevenninne og vi besøker hverandre flere ganger i året selv om det er over 600 km mellom oss…!

Tida på Briskeby har betydd ALT for meg. Jeg fikk selvtillit, jeg lærte at jeg var verdt noe og ikke minst, jeg knyttet vennskap for livet. Selv om det er ”populært” å mislike og elske lærere, (jeg har jo selv blitt en slik nå…) så skylder jeg dem en STOR takk for at jeg har kommet dit jeg har i dag. Uten dem ville nok livet vært annerledes.

Etter endt russetid på Briskeby (vi var 13 rødruss og blåruss som delte en avdanket og falleferdig buss som var malt halvt rød og halvt blå, og som visstnok går som rutebuss i Namibia den dag i dag! Ikke skjønner jeg det; navnet ble ”Problemet” og P’en datt av allerede på jomfruturen… Sier vel det meste om resten av russetida i russebuss, tenker jeg…) dro jeg et år til Australia før jeg tok fatt på videre utdanning. Jeg valgte å søke lærerutdanning ved Høyskolen i Vestfold (Tønsberg) og kom inn uten noe om og men. Jeg brukte et bærbart FM-system av merket Sennheiser, noe som fungerte utmerket for meg. Det som derimot IKKE fungerte for meg, var det sosiale… Miljøet i Tønsberg var ikke inkluderende eller aksepterende, noe som jeg i ettertid synes er synd, dette er jo mennesker som skulle bli lærere! Jeg valgte derfor å slutte etter 3 måneder. Da var min bestevenninne god å falle tilbake på; jeg dro alle de 600 kilometerne til henne og bodde der i 2 uker mens jeg tenkte ”Hva nå?” Jeg fikk ordnet meg en assistentjobb på en barneskole gjennom NAV og gjennom denne jobben fant jeg ut at jeg fremdeles ønsket å utdanne meg til lærer. Som sagt, så gjort: Jeg søkte meg inn på lærerutdanninger ulike steder i Norge; med Høgskulen i Volda som førstevalg siden min bestevenninne bodde i nærheten. Jeg kom inn og gikk alle 4 årene her.

I Volda var studentmiljøet ganske så annerledes enn i Tønsberg. Jeg fikk straks mange venner og vi var en jentegjeng på 10 stykker som hang sammen i tykt og tynt. Her var det aldri snakk om ekskludering! Jeg følte meg så absolutt godtatt og verdsatt.

Når det gjaldt selve studiene; hadde jeg litt hjelp og mange knep!

Jeg brukte bærbart Sennheiser-utstyr som jeg selv hadde ordnet gjennom hjelpemiddelsentralen hjemme i Drammen. Utstyret bestod av en mottaker med slynge som jeg hadde rundt halsen og en mikrofon jeg hang på foreleseren. Det var maaaaange forelesere gjennom disse 4 årene! Jeg hadde verken tid, ork eller energi til å sette dem alle inn i hørselsproblematikken i de hektiske minuttene før en forelesning, så det jeg gjorde var å dele ut et fancy ark jeg hadde laget med 5 enkle tips som ville lette forelesningen min. Jeg husker ikke ordrett tipsene her og nå, men et par av dem var:

1. Ikke gå rundt i rommet – jeg må se munnen din.
2. Ikke tvinn ledningen rundt fingrene – det skurrer i høreapparatene mine.

Alle punktene ble etterfulgt av en forklaring slik at det var lettere for foreleseren å forstå hvorfor han/hun måtte gjøre eller ikke gjøre de ulike tingene som sto opplistet. Denne ”flyeren” ble MEGET godt mottatt, faktisk så godt at jeg ble gjesteforeleser for alle avgangsklassene i emnet hørselshemning i pedagogikktimene!

Utover dette, hadde jeg ingen ekstra hjelp under studiene. Jeg utdannet meg som allmennlærer på normal tid, dvs. 4 år, med fordypning i spesialpedagogikk og engelsk. Etter endt utdanning i 2000 har jeg jobbet som kontaktlærer for hørende elever.

Ja, det kan by på problemer å jobbe som hørselshemmet lærer for hørende elever; men samtidig velger jeg å tro at mine elever lærer mer om livet enn andre elever gjør. Jeg opplever at mine elever har en større respekt og forståelse for medmennesker med ulike vansker og mobbing eksisterer ikke blant mine elever. Jeg er åpen om min hørselshemning, og det tror jeg er alfa og omega i min lærergjerning. Elevene får se et høreapparat, de får prøve det og de får vite hvordan de må oppføre seg i nærheten av meg. Jeg har streng struktur i klassen min; alle som har noe å si må rekke opp hånda, og de må vente til det blir deres tur. Ingen får snakke i munnen på hverandre. Ved overtakelse av en ny klasse, har jeg delt ut velkomstbrev til alle foresatte der jeg, i tillegg til vanlige opplysninger som timeplan osv., også informerer om mitt hørselstap. Og under høstens første foreldremøte forteller jeg ytterligere hvordan det er å være hørselshemmet. Jeg har til dags dato ikke opplevd negative bemerkninger fra verken elever eller foresatte ang. min hørselshemning. Det jeg derimot har hørt, er kommentarer som: ”Du lærer ungene våre så mye mer”, ”Du ser ungene våre på en annen måte enn andre gjør” og ”Takk for at nettopp du er lærer for mitt barn!”.  Det varmer så utrolig godt…

Med disse hyggelige siste ordene vil jeg avslutte slik jeg begynte;

Jeg er Leni, og jeg er hørselshemmet. Akkurat i den rekkefølgen.

Jeg var elev ved Briskeby skole fra 1997 til 2001, og fikk således med meg Oslo-tiden på Briskeby. Jeg vokste opp som sterkt hørselshemmet i en liten bygd i Nord-Norge, og selv om samfunnet der i stor grad tilpasset skolesituasjonen til meg, var det en befrielse å starte på Briskeby i 1997. Skoletiden var fantastisk, fire herlige år med opplevelsen av å kommunikasjonsmessig holde samme nivå som resten av omgivelsene. Tanken bak å bli Briskebyelev var å gi meg verktøyene jeg trengte for å kunne få en utdannelse på lik linje med andre, med de tilpasninger jeg trengte for å fungere.

Det hører med til historien at jeg ble fullstendig døv på begge ørene i 1998. Takket være det massive fagiljøet jeg hadde rundt meg da dette skjedde, ble jeg raskt henvist spesialist, og fikk mitt første Cochlea-implantat åtte måneder senere. Støtten på Briskeby var uvurderlig i perioden etterpå, med tinnitus, og andre sorger og gleder.Det tar tid å tilpasse seg et cochlea-implantat, og jeg valgte derfor å dele siste skoleåret i to mindre belastende skoleår.

Etter endt videregående utdannelse arbeidet jeg ett år som pleieassistent ved et sykehjem før jeg bestemte meg for å ta sykepleierutdanning. Denne fullførte jeg på normert tid, med noe tilrettelegging. Jeg har vært munnavleser siden jeg var to år eller mindre, og benyttet dette som verktøy på forelesningene. Etter avtale med skolen sto det alltid en kontorstol med hjul og muligheten til å svinge rundt helt fremst i forelesningssalen. Tiden på Briskeby lærte meg også at åpenhet ovenfor omgivelsene er viktig dersom man ønsker å fungere optimalt, og en av de første dagene i sykepleierkullet på 150 studenter passet jeg på å presentere meg i plenum med mitt hørselstap. Jeg fikk aldri annet enn positive kommentarer til dette.

I 2005 begynte jeg som sykepleier ved kirurgisk avdeling på Drammen Sykehus. En travel jobb der utfordringene sto i kø. Det morsomme med cochlea-implantat er at det stadig er forbedringer å spore, så jeg opplevde å høre bedre år for år. Kollegaene mine har likevel måttet ta hensyn til meg i rapporteringssituasjoner og hjulpet meg med telefonsamtaler når vaktrommet har vært for bråkete. Teleslyngen jeg skulle ha ble raskt ødelagt der den lå på vaktrommet, når utålmodige kirurger koblet den raskt fra telefonen for å få tilgang fortest mulig. Etter hvert fikk jeg en bærbar telefon som jeg har hatt med meg mange turer ut på lageret eller andre rom for å høre samtaler bedre. Hverdagens små og store utfordringer har imidlertid alltid latt seg løse. I 2008 fikk jeg cochlea-implantat på mitt andre øre, og utviklingen etterpå har vært eksplosiv. Jeg har nå en helt annen type hørsel, og bruker kun munnavlesning som støttefunksjon. For tiden er jeg under videreutdanning til operasjonssykepleier. Det har ikke vært helt fritt for utfordringer det heller, selv om jeg har mye bedre hørsel nå. Jeg har ikke muligheten til å munnavlese, og arbeider i støyfylte omgivelser. Noen av utfordringene løser jeg ved hjelp av tekniske tilpasninger med apparatene, og andre trenger jeg fortsatt hjelp til å løse ved at mine fremtidige kollegaer bruker sunn fornuft i kommunikasjonen.

Det viktigste jeg lærte på Briskeby var at jeg har rett til de tilpasninger som kreves gjort for at jeg skal kunne bidra og være til nytte i samfunnet på lik linje med alle andre.

Min oppfordring til dagens elever er å sikre seg så god videregående utdannelse som mulig, og utnytte samfunnsgodene for å kunne sikre seg såvel høyere utdannelse som et fullverdig yrkesliv. Opplevelsen av å være en kompetent yrkesutøver eller samfunnsyter er uvurderlig.

Klikk på bildet, eller linken under for å laste ned/åpne (.wmv).

Sadness and Sorrow (av Toshiro Masuda, v/Dragslo)